Gibson 3 år ++

 

Idag ble Gibson gutten vår 3 år. Hurra!! Dagen ble feiret med ekstra god mat, kos/lek og en liten tur. Han var så heldig å få gave av Cora/Gerd Marit igår. Den ble han veldig glad for. Et rundt bein som fallt i smak og en kjekk leke. Sånn kosedyr med pip i men uten fyll.

Lite sammendrag av hva vi har gjort den siste tiden. Påsken var vi bare hjemme, jeg jobbet en hel del. Så den ble brukt til mye avslapping for Gibson sin del og noen turer. Båndturer for det meste, men også et par turer til hundeskogen.
Det var jo skikkelig herlig vær så Gibson har ligget å solt seg på terrassen. 







Det er mye på grunn av stresset til Gibson vi også har tatt livet med ro den siste tiden. Gibson er fortsatt stresset, og vi har klart å kjede lydene så han har blitt redd for flere lyder. Det med at han er så redd for lyder har jeg jo skrevet om før på bloggen. Han er veldig redd for en plingelyd som kommer når man trykker på “mute” knappen på pcen. For å unngå at denne lyden skulle være like sterk har vi hostet samtidig. Har gjort det flere ganger og det har ikke vært reaksjon. Men så begynte han plutselig å bli redd når vi hostet også. Da ville han også gå å gjemme seg/skalv/flasset osv. Dette er jo lyder han må tåle, for hosting gjør man jo når man er forkjølet også. Noe jeg nettopp har vært. Vi er litt bekymret for hele situasjonen og Henning syns at nå var det nok så han bestemte seg for å ta litt mer kontroll.  Gibson virker ikke til å stole på seg selv og føler han må ta kontrollen i alle situasjoner. Og så er han usikker på toppen av det hele. Nå prøver vi å bestemme mest mulig for han(vi har da bestemt en god del fra før, men enda mer nå. Også Henning som kansje ikke har tatt like mye kontroll før) så han skal forstå at han ikke trenger å ha kontrollen men at vi tar oss av alt.
Vi har vært veldig usikre på hvordan vi skal gjøre det når han er redd for hverdagslyder og både jeg og Henning er jo veldig bekymret. Kommer han over det? Har han det godt nok til å leve lenger? osv. Henning ville prøve å ta kontrollen i situasjonen der Gibson ble redd for et lite kremt/host og kommanderte han heller til å gå i kurven sin å legge seg. Han trengte hjelp til det men la seg ned og sovnet. Dette har han gjort i noen dager, før han plutselig fikk nok. Han ville ikke dette. Vi har snakket mye frem og tilbake og det er jammen ikke lett å vite hva man skal gjøre, vi vil jo bare det beste for Gibson og beholde ham lengst mulig. Etter å ha spurt et par oppdrettere for pinscher og noen andre har vi kommet frem til at det ikke er så smart å gjøre det alikevell. Gibson må bare få gå å gjemme seg for å så finne ut av det selv at det ikke er farlig.

For 4 uker siden chip kastrerte vi Gibson. Dette skulle ta 3-4 uker før effekten var maks og det er derfor helt umulig å si om dette har påvirket ham den ene eller andre veien. Traff naboen utfor for et par dager siden som kunne fortelle at tispa hennes nettopp hadde hatt løpetid. Hun var ferdig med den for ca 4 uker siden. Det vil si at når Gibson begynte denne stress perioden sin og alt toppet seg hadde nabotispa løpetid.

Hvor er Gibson? Dette er en skikkelig favoritt. Mest mulig under teppet.

Igår var vi i hundeskogen. En hel pinschergjeng. Mira, Cora, India og Gibson. Det var en koselig tur med et herlig turvær. På lørdager har de skytetrening like ved hundeskogen og det høres spesielt godt nede ved elva. Jeg gikk ned til elva med Gibson og kastet litt pinner ut i elva så ble det litt bading på ham. Det rare var at da var skuddlydene ganske høye men han reagerte ikke på dem. Dette er noe han ville vært veldig redd for om lyden hadde kommet en annen plass. Er det fordi han har det så kjekt der og forbinder det med den kule plassen at han ikke blir redd ting han vanligvis blir? Herlig er det hvertfall at han ikke reagerer.

Jeg må fortelle om mandagens rallytrening også. Dette var en skikkelig kjekk trening. Like mye fordi Gibson var skikkelig glad og tok hilserunden på alle folkene i tillegg. Dette er jo svært uvanlig til han å være. Vi gikk banen og etterpå hilste Gerd Marit på ham, han ville også kose/hilse på den andre som var der. Det virket nesten som han mer selvtillit enn han pleier og ting var bare gøy.
Etter en pause i bilen var det klar for enda en runde på banen. Da merket jeg at han hadde lyst å sette seg når vi tok 270 og 360 grader. Jeg tror grunnen til at han ville sette seg var at han var mer ufokusert på andre runden men også en ting jeg gjorde på parkeringen før jeg kom ned for andre runde. Vi hadde litt tid oppe med bilen mens vi ventet på at de før sko bli ferdige. Jeg la merke til at på første runden så var han så snar med å reise seg fra på plass hvis jeg belønner han. Før jeg på en måte er med og klar til å gå videre. Så jeg tok noen på plass der jeg sa bli samtidig. Og sa kom da vi skulle gå. Trente noen sitter oppe med bilen, så mulig det er det også som gjorde at han plutselig trodde han skulle prøve å sitte over alt. Men alt i alt er jeg veldig fornøyd med treningen og gla for at det er noen lysglimt oppi alle bekymringene.

Denne uka har jeg og Henning ferie og vi drar til Oslo tirsdag til torsdag. Jeg skal innrømme at vi begge egentlig gruer oss mer enn vi gleder oss. Gibson skal på kennel i morgen. Dette har han aldri vært før. Og siden han ikke har det så bra for tiden er det på en måte enda verre. Men vi har vurdert mye frem og tilbake da vi bestemte denne turen. Christine har også tilbydd seg å passe han og jeg vet at han hadde hatt det kjempegodt der. Problemet er bare at jeg tror ikke han hadde visst å sette pris på det selv. Har sett før at Gibson er enda mer usikker når vi ikke er der, og han tar over hele styringen. Blir ikke til å stole på. F.eks lav terskel for å glefse (sikkert bite også), hele han blir bare rar. Så vi har kommet frem til at på kennel har han bare seg selv og ikke en hel familie eller et hjem han trenger å ta kontrollen over. Der får han et bur og kan være for seg selv når han blir stresset og ikke til å stole på.
Samtidig så kan vi ikke la være å reise bort heller resten av livet til Gibson. Vi kommer nok ikke til å legge ut på de store reisene men det å dra bort et par dager selv om man har hund er litt greit.

Et par mobilbilder fra en tur vi hadde i påsken. Det var skikkelig varmt vær og Gibson var helt pest.

Så nå får vi ta tiden til hjelp. Jeg har det i bakhodet at det ikke er sikkert han kommer seg gjennom det, og prøver å vende meg til tanken. Det har blitt masse tårer og det er så ufattelig vondt. Vi kommer til å gi ham tid og se om han kommer gjennom dette og får bare vurdere det dag for dag. Håpet er tilstede